Hva har skjedd så langt

Har vært her noen dager nå. Inntrykkene er allerede mange, for en såpass lite bereist kar som meg, men det er likevel noen som skiller seg litt ut som jeg vil dele med dere.
Jetlag'n har ikke plaget meg for mye, heldigvis - og det kommer nok av at dagene har vært lange og innholdsrike. Håper ikke på senskader fra den kanten.. tror det går bra.

Vertsfamilien er søt. Beatrice og Rudy er familiens kloke foreldre. Begge godt voksne, ja, for ikke å si pensjonister - men dog veldig spreke. De farter rundt her hele dagen, og hilser med "hei,hvordan går det"hver gang vi treffer dem (ganske ofte). De er slike man ikke kan gjøre annet enn å bli glad i, og det smitter med blide åsyn vet dere :)
Sergio bor her også. Han er nok sønnen, men det vet vi ikke helt sikkert. Han har en katt som heter Gato, veldig søt. Sergio har fungert som tolk, da han snakker engelsk. Han er også veldig behjelpelig med spanskleksene mine, så hver gang jeg står fast - så er det en tur innom Sergio. Det er et par-tre andre som bor her også, men de ser vi ikke så mye til. Men vi vet at det er opptil 7-8 stykker som kan leie rom her.

Buenos Aires er gigantisk. Det virket ganske uforståelig for meg, med gatenavn og bussplasser, hvordan finne frem - ja hvordan i det hele tatt klare å "lære meg byen".
(Digresjon: hehe, føler meg litt som han i fraglene som er ute blandt menneskene, som skriver reisebrev)
Det er over 12 millioner innbyggere her, og befolkningstettheten er høyere enn Tokyo til og med, bare for å billedliggjøre litt. Men jeg klarer ikke å beskrive godt nok hvor svært det er her..

B.A. består videre av taxier. Taxier, taxier og taxier.. Det sier å være taxi for hver 70. innbygger, og det kan jeg nesten tro..

Selv om fattigdommen her i byen nærmer seg 50 % så har jeg ikke sett mye til det. Vi bor nok ikke i det verste strøket. Men det er klart at hvis man ser etter det, finner man det på hver kvartal.

I går så jeg en pappa og en sønn, som letet rundt i søpla. Guttungen var ca. 10 år vil jeg mene. Det er en vurderingssak om man skal gi dem noen peso. Som regel vil de ikke ta imot. Når vi stod å tenkte på det, gikk en dame forbi. Hun tok fram 10 peso, og prøvde å gi de til dem - men de ville ikke ta imot. Dette var en sterk opplevelse for meg.
-Det er ikke mange tiggere her, noe som er rart med tanke på fattigdommen som eksisterer her. Det er mere tiggere i Oslo. Faktisk har jeg bare møtt en, og det var en gutt på 7 år. Jeg undrer litt på hva som gjør det, om det er fordi politiet her går med pistol, om det ikke er lov, om de fattige trekker ut fra midtbyen. Midt umiddelbare svar er at det er stoltheten det går på.

Nok om det, og mer om noe annet. Jeg har kjørt på verdens bredeste vei, "9.juli-avenyen" - 140 m bred og umulig å krysse til fots. De er også rare disse argentinerne, for når det blir rødt lys kan de finne på å ta seg en tur for å kikke litt i bagasje-rommet, ut å strekke på beina eller ta seg en røyk. Det er ikke fordi det tar så lang tid heller, det er bare fordi argentinere har et avslappet forhold til tid ^^

Vel, det var noen sit. fra Argentina. Det kommer mer, og jeg gleder meg til å dele de. Skal prøve å få ut noen bilder & videoer etterhvert her.

Og, tilslutt.. Jeg har laget meg blogg :)
Ikke minst, det kommer jo også innunder "hva har skjedd så langt" avsnittet mitt.
Ciao

Reisen til Argentina

Ida, Ragnhild og jeg reiste med fly fra torp 15.september kl 06.30.
Via amsterdam, via Saõ Paulo - til Buenos aires, hvor vi skal ned å være i 3 mnd.

Det gikk raskere enn jeg hadde trodd. Kanskje fordi jeg sov mesteparten av turen, men dog. At det tok litt over et døgn fra jeg ble hentet i leigliheten min i Porsgrunn, til jeg lå i senga mi i Buenos Aires er egentlig uforståelig. Det virket kun som et steinkast i tid.. Men sånn var det en gang.
Mario hentet oss på flyplassen. Uten et ord engelsk i vokabularet, men en plakat hvor det stod Ragnhild, Ida og Jørgen på. Turen fra flyplassen og inn til byen, gikk med på å tenke. Det er en heavy ting å legge seg ut på, det vi har gjort. Men nervene var borte, og gleden stor - når vi stod på døra til vertsfamilien som vi skal bo hos de første 2 ukene.

Beatrice, vertsfamiliens mor, åpnet. Heller ikke her var det mye engelsk å oppdrive, og vi fikk kommunisert med gloser og fingerspråk og smil. Hun var utrolig imøtekommende, åpen og hyggelig, så det var lite eller ikkeno problem.
Jeg fikk et lite koselig rom, med en seng og en pult - og sovnet som en stein. Jeg tror ikke det er det argentinerne gjør når de sovner, men det akter jeg å finne ut..

Vel, nå er jeg her. Jeg har det veldig bra.
Jeg skal prøve å komme jevnlig med oppdatteringer, sånn at dere kan følge med dere som vil.
ciao

Første innlegg i bloggen min

Hurra, nå har jeg fått meg blogg :)
Jeg vet ikke helt hvordan dette funker, men tenker jeg kommer mer og mer inn i det etterhvert ;) Tenkte det kunne være greit å ha en side, som jeg skriver litt om hvordan jeg har det, sånn at alle de som vil høre hvordan jeg har det, hva jeg gjør ect kan følge med her.

Dette er en test
-Jørgen